Embedded librarianship

Jeg forsøker å holde meg faglig oppdatert og prøver å få tid til å lese de mest interessante bøkene og artiklene jeg kommer over. Det er ikke alltid så lett å prioritere det, spesielt nå i disse bacheloroppgave/eksamenstider. Men stort sett, når jeg endelig får en time eller to til å lese, kommer jeg over noe bra.

En bok jeg såvidt har nevnt på den engelske fagbloggen min er "Embedded librarians: moving beyond one-shot instruction". Dette er et tema som jeg er opptatt av og jeg er glad for at det skrives stadig mer om det. "Embedded librarians" handler om at bibliotekarer må inkluderes i de faglige fellesskapene, at de må spille en aktiv rolle i institusjonen, matche bibliotekets mål med institusjonens, og at bibliotekarene må være en integrert del av undervisningen, forskningen og servicen ved institusjonen.

Å være "embedded" (jeg finner ikke noe bedre oversettelse enn "inkludert" eller "integrert", så jeg bruker bare "embedded" enn så lenge) handler om å fokusere på en brukergruppe, bygge relasjoner med denne gruppen, prøve å forstå hvilke behov gruppen har og så tilby skreddersydde tjenester med høy kvalitet.

For å få til dette må vi ha en langtidsplan for hvordan bibliotekarene skal interagere med brukerne. Vi må ha et utstrakt samarbeid med lærere og en dialog med brukerne for å forstå deres behov. Det er flere nivåer av samarbeid. Noen ganger kan biblioteket samarbeide med enkeltlærere om tilrettelegging i et enkellt fag, mens det andre ganger er nødvendig å legge en mer omfattende strategi på avdelingsnivå.

Bibliotekarene må tilby tjenester utenfor bibliotekets avgrensede rom. Ikke alle oppdager biblioteket på egen hånd. Det er for eksempel mulig å ha innlegg på avdelingsmøter, være med på diskusjoner i klassene eller ha kontortid på avdelingene. (En annen mulighet er "roving librarians" som University of Huddersfield har holdt på med. De holdt innlegg om det på LILAC12).

I boken hevdes det også at fagbibliotekarer i høyere utdanning fokuserer mest på instruksjon og at de går glipp av det bredere spekteret av informasjonstjenester vi kan levere. På denne måten marginaliserer vi hva "academic librarianship" handler om. Vi er også for dårlige til å bygge relasjoner utenfor biblioteket.

Bibliotekarer i skranken må ofte tolke en oppgavetekst for å lage en bro mellom studentenes og lærernes forventninger, men bibliotekarene er handikappet av mangel på kjennskap til oppgaven. Bibliotekarene står i de fleste tilfeller helt utenfor arbeidet med utarbeidelsen av oppgaven og hva lærerne forsøker å oppnå (faglig sammenheng, mål osv.) og det er derfor vanskelig å veilede studentene rett. Vi må involvere oss i dette arbeidet.

Fagansatte må forholde seg til tre hovedområder: undervisning, forskning og service. Bibliotekarene må finne fotfeste i alle disse gruppene for å nå frem til de fagansatte. Nå er vi stort sett bare inne på undervisningssiden. Vi må utforske behovene hos de fagansatte og så fokusere våre tjenester inn mot disse behovene. MEN: Vi trenger både ressurser, energi, stå-på-vilje og visjoner for å gjennomføre dette.

På Høgskolen i Gjøvik har vi jobbet med å komme videre fra "one-shot instruction" og til å bli en mer integrert del av undervisningen, men det er en lang, lang vei å gå.Vi må ha flere inngangsporter til studiene, både formelle og uformelle samarbeidsavtaler, flere ressurser, jobbe enda mer fokusert mot målene og vi må finne en vei inn til forskerne.

Boken anbefales:-)

Hvor mye veiledning har studentene krav på?

Ressursmangel er et stadig problem i norske bibliotek (og bibliotek i nesten alle andre land, for den saks skyld..). De fleste må foreta temmelig harde prioriteringer, både for innkjøp av bøker og andre medier, tilgang til databaser og åpningstider. Ikke minst kan det være vanskelig å vite hva man skal prioritere av arbeidsoppgaver. De fleste av fagbibliotekene (og sikker folkebibliotekene også) som jeg vet om er underbemannet. Særlig sett i lys av at antallet studenter i høyere utdanning har eksplodert og at bibliotekarer har fått mange flere arbeidsoppgaver. 

En av områdene hvor det har skjedd mye er på undervisnings- og veiledningsfronten. Min forgjenger underviste 43 timer det siste året hun jobbet her før jeg tok over. Hittil i år har jeg undervist 72 timer, og det er bare min undervisningsdel og bare fra januar til mai. I tillegg har en kollega undervist 46,5 time og sjefen har undervist 38,5 time. Tilsammen altså 157 timer - hittil i år. Når man regner med forberedelsestid og i enkelte tilfeller også etterarbeid ser man fort at dette tar mye tid. -- Og det er greit at det tar tid, for dette er noe det satses på.

Men hvor mye veiledning (nå snakker jeg om enkeltveiledning eller i mindre grupper, ikke klasser) har studentene krav på? Hvor mye tid og hjelp kan vi gi dem? Hvilke forventninger har de til dette?

Den siste måneden har det stort sett vært Word (og noen ganger EndNote) som har vært den store utfordringen for mange studenter. De kommer til oss med spørsmål om hvordan de snur sider til landskap, hvordan de setter inn romertall i vedlegg, hvordan de får på plass figurlisten, hvorfor ting hopper opp og ned på siden, hvorfor ikke alt kommer med i innholdsfortegnelsen osv.osv. Jeg hjelper dem så godt jeg kan, men av og til er det ting som jeg ikke har peiling på heller. Jeg har tross alt ingen spesiell kompetanse i Word, annet enn at jeg har brukt programmet i mange år. Men hvem er det egentlig sitt ansvar å hjelpe studenter (og ansatte) med Word? IT-tjenesten bare installerer, men holder stort sett ikke kurs på innholdssiden, og studentene sier at når de spør om hjelp til Word på IT, blir de bare sendt på biblioteket. Det kan altså se ut som ingen egentlig har ansvaret for hjelp til bruk av programvare som f.eks. Word. Så da "humper det og går" videre med at studentene kommer hit og at vi leter, graver og finner løsninger som i hvert fall fungerer for den enkeltstudenten det gjelder "her og nå". 

Vi prøver å gi alle studenter som spør den hjelpen de trenger, men hva skal jeg si til studenter som kommer igjen og igjen og igjen med de samme/ liknende spørsmål? Skal jeg bare gi dem veiledningstid hver gang de spør, eller skal jeg si "Beklager, men du har fått så mye tid at jeg nå må prioritere å gjøre noe annet?". Det er vanskelig å avvise studenter som trenger hjelp - uansett hvor mye hjelp de har fått fra før. Og dessuten, jeg fører riktignok opp navn i kalenderen, men jeg kan ikke se igjennom disse hver gang jeg skal ta imot bestilling på veiledning. Noen kjenner man igjen etterhvert, mens andre kan ha fått hjelp av flere av mine kollegaer. Uten radiobrikke (hehe) blir det vanskelig å holde rede på dette. 

Jeg ønsker meg:

• et obligatorisk kurs for alle nye studenter hver høst hvor de lærer å logge seg på Studentweb, må lagre et dokument som pdf og laste opp i Fronter, må skrive en oppgave hvor de skal henvise til litteratur og bruke riktige overskriftsmaler osv. i Word, hvor de skal vite hvordan de klipper og limer inn i Word uten å ta med formatteringen, hvor de lærer hvordan de bruker sideskift og fjerner tomme sider
• en liste over kontaktpersoner for support på programvare på innholdssiden
• en mulighet til å få snakket med alle lærerne om disse utfordringene og hva som kan gjøres
• ... og akkurat nå.. en cappuchino:-)

Studentgjennomstrømming ved høgskolene

Aftenposten kjører i dag denne historien: "Her lykkes landets studenter aller best". Det er ikke det at den forteller oss noe vi ikke allerede vet, men det er interessant at dette kommer opp fra tid til annen. Når Aftenposten bruker ordet "lykkes" mener de egentlig "gjennomfører på normert tid". Mange av studentene i høgere utdanning gjennomfører nemlig ikke på normert tid. I følge Aftenposten var det kun 41,4 prosent av studentene som begynte på en bachelorgrad i 2008 som var ferdige på de normerte tre årene etter. Det volder en del hodebry.

For det første er det jo et problem for den enkelte student at de ikke klarer å fullføre på normert tid. Det betyr utfordringer med studielån, økonomi og jobber (mange vil nok bli spurt på et eventuelt jobbintervju hvorfor de ikke fullførte i tide).

For det andre er det et problem for høgskolene og universitetene som bruker læreressurser på studenter som ikke publiserer studiepoeng. Det betyr penger rett ut av lommen for institusjonene ettersom de blir finansiert etter hvor mange studenter de klarer å uteksaminere (forøvrig et håpløst system, spør du meg). Skolene kan dermed komme opp i knipen at de kan bli fristet til å la studenter stå på eksamen som egentlig burde ha strøket, eller de kan få omdømme som en "strykskole".

For det tredje er det et samfunnsproblem at unge mennesker blir "evige studenter" og aldri kommer ut av studiestedet og inn i jobb. Jeg overdriver selvfølgelig, for mange av studentene fullfører jo sine studier kanskje bare et år etter normert tid, men likevel..

I Aftenpostens artikkel sies det at Kunsthøgskolene har høyest gjennomføringsprosent. Det er ikke overraskende. Som det også sies i artikkelen er det vanskelig å komme inn på disse institusjonene, og studenter som kommer inn er motiverte og engasjerte i sine studier. Sykepleiestudenter får også skryt for å være blant de beste på å fullføre på normert tid.

Det sier seg selv at motiverte, godt kvalifiserte og engasjerte studenter er de som har best sjanse til å komme seg igjennom studiene på normert tid. Så - hva kan gjøres for å motivere studentene? Skal vi sette inntaksgrensen høyere og ta støyten økonomisk med å tape antall studenter? Hva er det som motiverer studenter?

Megan Oakleaf snakket i sin LILAC keynote om at biblioteket spiller en rolle for "student retention", altså å beholde studentene i skolen. Jeg har ikke fått tid til å lese rapporten hennes (pdf) ennå, men skal nok få det til snart. Ta gjerne en kikk på hva hun skriver.

Høgskolen i Gjøvik skal etterhvert i gang med (eller er vel egentlig allerede såvidt i gang med) et prosjekt for å se på studentgjennomstrømming. Jeg gleder meg til å få vite hvilke satsingsområder som kommer ut av det.